Fra turist til lokal!
Jeg har det ganske fint, nei jeg har det finere enn fint tror jeg at jeg kan si.
Mamma og pappa har vært her i 10 dager og vi har fått oppleve fine, varme dager på Zanzibar ved en hvit sandstrand med azurgrønt hav. Dessverre fikk pappa oppleve den kjipe siden av Tanzania allerede første kveld, en dårlig bakterie hadde sannsynligvis lurt seg inn i maten hans. Til tross for det prøvde vi å gjøre det beste ut av dagene. Mamma og jeg tilbrakte mange timer i bassenget med nydelig utsikt ut over Jambiani beach. Og så fikk vi ruslet noen turer langs den hvite stranda, spilt spill og badet i det Indiske hav. Etter 5 dager på Zanzibar reiste vi tilbake til Dar Es Salaam. På taxituren opp til hotellet viste det seg at vi hadde satt oss inn i et pirattaxi (noe vi egentlig var klar over men tenkte skulle gå greit). Politiet stoppet oss, og presiserte at dette var for vår egen sikkerhet så han oss inn i en ekte taxi. Jeg var vel egentlig bare innmari fornøyd med at jeg klarte å prute ned prisen på den andre taxien til samme som pirattaxien!
På fredagen ble både mine foreldre og Inger Johanne sine foreldre med på OCODE sitt kontor for å se hvor vi jobber. Etterpå stappet bilen full av hvite mennesker og satte kursen mot Viwege primary school, en skole OCODE jobber med. Der viste vi foreldrene våre en av miljøklubbene vi er med på. Vi avsluttet økta med en ekte Woie-tradisjon nemlig tegnestafett. Det stod ikke på innsatsen for å si det sånn, barna løp fram og tilbake og var skikkelig ivrige!
Resten av helgen tok vi det med ro, pappa var fortsatt dårlig så vi fikk oss et lite og positivt sykehusbesøk her i Dar. Mamma jeg og fikk mange fine stunder i bassenget, på afrikamarkedet, i bajajen og sammen på hotellrommet. Jeg får ikke sagt det nok tror jeg. Jeg er så takknemlig for så fine, snille og omsorgsfulle foreldre! Takk!
Den siste uken har jeg vært alene hjemme. Inger Johanne og foreldrene er på safari i Arusha så jeg har måtte klare meg selv. En utfordring som har gått veldig bra om jeg får si det selv. På torsdag inviterte Mohammed som jobber som frivillig på OCODE meg med i muslimsk bryllup som skulle holdes dagen etterpå. Selve vielsen skulle starte klokka 05.00 fredags morgen. Men jeg trengte ikke komme før i 11-tida sa Mohammed. Etter å ha forhørt meg med Mohammed møtte jeg opp klokka 12.00 (African time- ikke vits i å komme på tida) i min afrikanske skreddersydde kjole. Da vi kom fram til bryllupet fant Mohammed to kangaer (tøystykker) til meg og jeg ble kledd på så jeg var dekket fra topp til tå. Deretter fikk jeg sitte med damene under en blå presenning som var hengt opp for å få litt skygge. Damene var ikke spesielt gode i engelsk så med en blanding av litt engelsk, litt swahili og kroppsspråk fikk vi både snakket litt og ledd sammen. Det er en ganske spesiell følelse å sitte der som eneste hvit person, en følelse som jeg har tenkt mye på i etterkant. Der satt jeg helt alene i en helt ny kultur, ja for et muslimsk bryllup har jeg aldri vært i før. Og tenk så heldig jeg var, for damene som satt rundt meg var så nysgjerrige, snille, åpne og smilende. Midt oppi all flyktning debatt som skjer rundt om i verden i dag kjente jeg veldig på denne følelsen som ganske spesiell. Jeg kommer fra Norge med en trygg barndom og med få og egentlig små bekymringer. Og rundt om i verden er det så mange som søker litt av den tryggheten jeg har fått og som jeg nesten tar som en selvfølge. Men det flyktninger møter er skepsis, hat og usikkerhet fra folk. Tenk om de kunne møtt damer som er som disse, som gjør at du føler deg trygg, som vil deg godt og som lyser nestekjærlighet til tross for at man ikke forstår hverandre.
Etter en time eller to kom Mohammed og hentet meg, vi skulle hilse på brudgommen som satt inne og ventet på å hente bruden som var hjemme hos sin familie. Jeg kom inn i et lite mørkt rom med en stor seng hvor brudgommen og kompisene hans satt, og oppi der skulle jeg og sette meg for å ta bilde med de. Selvfølgelig var jeg -hun eneste hvite, dråpen som gjorde at hele sengen smalt sammen med et stort brak. Guttene dro fram en hammer og begynte å snekre den sammen igjen. Vi tok bildet (stående) før vi snek oss ut i gangen. På en stråmatte i gangen var det satt fram en skål med ris og kjøtt til Mohammed, Kenny som og er fra OCODE, John og meg- jeg og gutta. Etter omtrent 47 sekunder kom noen løpende med en spiseskje, de så at jeg ikke mestret å spise med hendene. Jeg ble egentlig glad for skjeen. Når maten var spist opp dro stort sett alle bryllupsgjestene for å hente bruden. Det var rene folkemarsjen i gaten med bajajer som fraktet alle til familiehuset til bruden. Og da vi kom fram var det enda flere mennesker som feiret med trommer og dans. Bruden kom gående ut men ikke smilende og blid som jeg ville tro hun skulle vært. Hun gikk med hodet bøyd ned og så i bakken. Hun ble kjørt tilbake til brudgommens familiehus og de fleste gjestene fulgte etter. Men vi skulle ikke tilbake dit, jeg måtte bli med inn i brudens hus for å spise mer mat. Jeg tok en neve med ris og så lot jeg guttene ta seg av resten av risen og kjøttet. Nok en gang slo tanken meg, for en gjestfrihet. Jeg slet litt med å holde hijaben stramt på hodet så da jeg skulle gå fikk jeg hjelp av ei jente med å feste hijaben på nytt. Vi reiste tilbake til brudgommens hus hilste på bruden som satt i den samme sengen som jeg hadde knekt noen timer tidligere. Og hun virket så stille, ikke så hun opp og ikke snakket vi. Hun bare satt der. En stor kontrast til Norge hvor både brud og brudgom smiler og ler hele dagen. I dette bryllupet opplevde jeg at brudeparet ikke var spesielt i fokus, men kanskje sett på som mer”hellige” på en eller annen spesiell måte.
Etter å ha hilst på bruden ble det nok bryllup for oss. Så Kenny, Mohammed, John og jeg gikk til ei strand for å få litt ”fresh air” noe som var høyst nødvendig for meg som nesten hadde svettet bort i en tykk kjole med kangaer utenpå. Guttene hoppet ut i vannet som små barn som nesten var mer under vann enn over. For en kontrast å komme fra et folksomt bryllup med trommer, farger og lukter til ei lita lokal strand med vind i håret og en rar følelse av å være litt fri.
Dette året har virkelig gitt meg en mulighet til å oppleve noe nytt og annerledes. Jeg har fått oppleve hendelser som jeg tror er viktig for hvordan jeg vil se på hverdagen min hjemme i Norge. Og jeg lærer hele tiden noe nytt og setter stor pris på det jeg ser her i Tanzania. Men jeg kjenner også at jeg setter enda større pris på det jeg har i Norge. Jeg har troa på at vi kan komme langt om vi bare er litt mer åpne mot hverandre, møter medmennesker med et smil og viser litt mer nestekjærlighet enn vi gjør i dag.
For det er faktisk så utrolig mye spennende vi har å lære av hverandre!!
Mamma og pappa har vært her i 10 dager og vi har fått oppleve fine, varme dager på Zanzibar ved en hvit sandstrand med azurgrønt hav. Dessverre fikk pappa oppleve den kjipe siden av Tanzania allerede første kveld, en dårlig bakterie hadde sannsynligvis lurt seg inn i maten hans. Til tross for det prøvde vi å gjøre det beste ut av dagene. Mamma og jeg tilbrakte mange timer i bassenget med nydelig utsikt ut over Jambiani beach. Og så fikk vi ruslet noen turer langs den hvite stranda, spilt spill og badet i det Indiske hav. Etter 5 dager på Zanzibar reiste vi tilbake til Dar Es Salaam. På taxituren opp til hotellet viste det seg at vi hadde satt oss inn i et pirattaxi (noe vi egentlig var klar over men tenkte skulle gå greit). Politiet stoppet oss, og presiserte at dette var for vår egen sikkerhet så han oss inn i en ekte taxi. Jeg var vel egentlig bare innmari fornøyd med at jeg klarte å prute ned prisen på den andre taxien til samme som pirattaxien!
På fredagen ble både mine foreldre og Inger Johanne sine foreldre med på OCODE sitt kontor for å se hvor vi jobber. Etterpå stappet bilen full av hvite mennesker og satte kursen mot Viwege primary school, en skole OCODE jobber med. Der viste vi foreldrene våre en av miljøklubbene vi er med på. Vi avsluttet økta med en ekte Woie-tradisjon nemlig tegnestafett. Det stod ikke på innsatsen for å si det sånn, barna løp fram og tilbake og var skikkelig ivrige!
Resten av helgen tok vi det med ro, pappa var fortsatt dårlig så vi fikk oss et lite og positivt sykehusbesøk her i Dar. Mamma jeg og fikk mange fine stunder i bassenget, på afrikamarkedet, i bajajen og sammen på hotellrommet. Jeg får ikke sagt det nok tror jeg. Jeg er så takknemlig for så fine, snille og omsorgsfulle foreldre! Takk!
Den siste uken har jeg vært alene hjemme. Inger Johanne og foreldrene er på safari i Arusha så jeg har måtte klare meg selv. En utfordring som har gått veldig bra om jeg får si det selv. På torsdag inviterte Mohammed som jobber som frivillig på OCODE meg med i muslimsk bryllup som skulle holdes dagen etterpå. Selve vielsen skulle starte klokka 05.00 fredags morgen. Men jeg trengte ikke komme før i 11-tida sa Mohammed. Etter å ha forhørt meg med Mohammed møtte jeg opp klokka 12.00 (African time- ikke vits i å komme på tida) i min afrikanske skreddersydde kjole. Da vi kom fram til bryllupet fant Mohammed to kangaer (tøystykker) til meg og jeg ble kledd på så jeg var dekket fra topp til tå. Deretter fikk jeg sitte med damene under en blå presenning som var hengt opp for å få litt skygge. Damene var ikke spesielt gode i engelsk så med en blanding av litt engelsk, litt swahili og kroppsspråk fikk vi både snakket litt og ledd sammen. Det er en ganske spesiell følelse å sitte der som eneste hvit person, en følelse som jeg har tenkt mye på i etterkant. Der satt jeg helt alene i en helt ny kultur, ja for et muslimsk bryllup har jeg aldri vært i før. Og tenk så heldig jeg var, for damene som satt rundt meg var så nysgjerrige, snille, åpne og smilende. Midt oppi all flyktning debatt som skjer rundt om i verden i dag kjente jeg veldig på denne følelsen som ganske spesiell. Jeg kommer fra Norge med en trygg barndom og med få og egentlig små bekymringer. Og rundt om i verden er det så mange som søker litt av den tryggheten jeg har fått og som jeg nesten tar som en selvfølge. Men det flyktninger møter er skepsis, hat og usikkerhet fra folk. Tenk om de kunne møtt damer som er som disse, som gjør at du føler deg trygg, som vil deg godt og som lyser nestekjærlighet til tross for at man ikke forstår hverandre.
Etter en time eller to kom Mohammed og hentet meg, vi skulle hilse på brudgommen som satt inne og ventet på å hente bruden som var hjemme hos sin familie. Jeg kom inn i et lite mørkt rom med en stor seng hvor brudgommen og kompisene hans satt, og oppi der skulle jeg og sette meg for å ta bilde med de. Selvfølgelig var jeg -hun eneste hvite, dråpen som gjorde at hele sengen smalt sammen med et stort brak. Guttene dro fram en hammer og begynte å snekre den sammen igjen. Vi tok bildet (stående) før vi snek oss ut i gangen. På en stråmatte i gangen var det satt fram en skål med ris og kjøtt til Mohammed, Kenny som og er fra OCODE, John og meg- jeg og gutta. Etter omtrent 47 sekunder kom noen løpende med en spiseskje, de så at jeg ikke mestret å spise med hendene. Jeg ble egentlig glad for skjeen. Når maten var spist opp dro stort sett alle bryllupsgjestene for å hente bruden. Det var rene folkemarsjen i gaten med bajajer som fraktet alle til familiehuset til bruden. Og da vi kom fram var det enda flere mennesker som feiret med trommer og dans. Bruden kom gående ut men ikke smilende og blid som jeg ville tro hun skulle vært. Hun gikk med hodet bøyd ned og så i bakken. Hun ble kjørt tilbake til brudgommens familiehus og de fleste gjestene fulgte etter. Men vi skulle ikke tilbake dit, jeg måtte bli med inn i brudens hus for å spise mer mat. Jeg tok en neve med ris og så lot jeg guttene ta seg av resten av risen og kjøttet. Nok en gang slo tanken meg, for en gjestfrihet. Jeg slet litt med å holde hijaben stramt på hodet så da jeg skulle gå fikk jeg hjelp av ei jente med å feste hijaben på nytt. Vi reiste tilbake til brudgommens hus hilste på bruden som satt i den samme sengen som jeg hadde knekt noen timer tidligere. Og hun virket så stille, ikke så hun opp og ikke snakket vi. Hun bare satt der. En stor kontrast til Norge hvor både brud og brudgom smiler og ler hele dagen. I dette bryllupet opplevde jeg at brudeparet ikke var spesielt i fokus, men kanskje sett på som mer”hellige” på en eller annen spesiell måte.
Etter å ha hilst på bruden ble det nok bryllup for oss. Så Kenny, Mohammed, John og jeg gikk til ei strand for å få litt ”fresh air” noe som var høyst nødvendig for meg som nesten hadde svettet bort i en tykk kjole med kangaer utenpå. Guttene hoppet ut i vannet som små barn som nesten var mer under vann enn over. For en kontrast å komme fra et folksomt bryllup med trommer, farger og lukter til ei lita lokal strand med vind i håret og en rar følelse av å være litt fri.
Dette året har virkelig gitt meg en mulighet til å oppleve noe nytt og annerledes. Jeg har fått oppleve hendelser som jeg tror er viktig for hvordan jeg vil se på hverdagen min hjemme i Norge. Og jeg lærer hele tiden noe nytt og setter stor pris på det jeg ser her i Tanzania. Men jeg kjenner også at jeg setter enda større pris på det jeg har i Norge. Jeg har troa på at vi kan komme langt om vi bare er litt mer åpne mot hverandre, møter medmennesker med et smil og viser litt mer nestekjærlighet enn vi gjør i dag.
For det er faktisk så utrolig mye spennende vi har å lære av hverandre!!
Hurra for nye kulturopplevelser, besøk og mangel på vann!
Dagene flyr i Dar og det er både oppturer og nedturer. Siden sist har jeg gjort litt av hvert. Her er det litt sånn at noen dager er det ingenting som skjer mens andre dager eksploderer det med aktiviteter. Jeg hadde en sånn dag da jeg for første gang dro alene på jobb siden Inger Johanne ikke var helt i form. En vanlig arbeidsdag endte opp med å reise på babyshop for å kjøpe en gave for så å delta på en islamsk feiring av barnebarnet til vaskehjelpen på OCODE, Bibi. Feiringen går ut på at når babyen er 40 dager gammel vises babyen fram til alle som kommer. Doreen, Nyakhia og jeg kledde oss opp i matchende kjoler og deltok på festen. Datteren til Bibi som er mor til babyen hadde plutselig blitt gift tidligere på dagen uten at hun selv var klar over at det skulle være bryllup. Og for å si det sånn det ble ikke spart på noe. Det var dansende gaveutdeling, mat, mer dansing og masse latter. Et fyrverkeri av farger og fine folk samlet for å glede seg over livet og kjærligheten. Det var skikkelig vakkert og noe helt annet enn hva jeg er vant med.
Noe annet stort som har skjedd den siste tida er at jeg har også vært så heldig og hatt besøk av selveste Emma Svalheim. Om det var stas? Ja, det var skikkelig fint. Uken Emma var her gjorde vi det som er en typisk vanlig hverdag for Inger Johanne og meg. Vi var på jobb; hadde både engelsk-klubb for 130 elever og engelsk gruppe for ungdommene rundt kontoret. Vi besøkte en miljøklubb og deltok på møter. I tillegg er det sånn at når man har besøk er det en god mulighet til å oppleve noe nytt selv. Så derfor tok vi båt til en øya Bongoyo som ligger utenfor Dar. Den er ubebodd og en del av naturreservatet ”Dar Es Salaam Marine Reserve”. Da vi kom ut på øya ble vi møtt av ei hvit strand med klart blått vann rundt. Det var skikkelig fint og så er det alltid litt deilig å komme seg ut av den store byen og få ei litta forandring. Emma fikk også oppleve apekatter i den Botaniske Hagen og det harde daladala-livet.
På fredag reiste Emma tilbake til Norge og det kalde været som jeg kjenner jeg savner. Her i Dar er hver dag varm, så da er det litt sånn at hvis det kommer et lite vindkast gleder jeg meg skikkelig over det. Det er nesten litt rart hva man setter pris på og hva man begynner å savne mens man er her. Slik som i dag; vi er på vår fjerde dag uten vann. Ikke så farlig tenker man kanskje, og det er det for så vidt ikke heller. Men så innser man hvor mye mer lettvint ting er hvis man har vann i springen og ikke fordelt utover i 5 forskjellige bøtter og baljer. Vann til å vaske hendene, vann til oppvasken, vann til å koke opp til å børste tennene, vann til å skylle ned i do, vann til å vaske klær og ikke minst vann til å dusje. Men så til tross for at jeg savner å ha vann i springen kjenner jeg at jeg er så innmari takknemlig. Jeg har faktisk mulighet til å kjøpe vann fra en mann i gata. Jeg vet at det alltid kommer til å ordne seg. Jeg vet at når jeg kommer hjem til Norge venter en varm dusj, en vaskemaskin, en oppvaskmaskin og ikke minst rent drikkevann rett fra springen. Jeg er heldig. Jeg har ingenting å klage på til tross for at jeg har vært uten vann i springen i fire dager og ikke aner når vannet kommer tilbake.
Så sannsynligvis må vi leve noen dager til vannløse eller med vann fordelt på fem bøtter og baljer. Og det er ikke til å stikke under stol at det går i african time, men vi har i hvertfall mulighet til å få vann og jeg er så veldig takknemlig for det.
Noe annet stort som har skjedd den siste tida er at jeg har også vært så heldig og hatt besøk av selveste Emma Svalheim. Om det var stas? Ja, det var skikkelig fint. Uken Emma var her gjorde vi det som er en typisk vanlig hverdag for Inger Johanne og meg. Vi var på jobb; hadde både engelsk-klubb for 130 elever og engelsk gruppe for ungdommene rundt kontoret. Vi besøkte en miljøklubb og deltok på møter. I tillegg er det sånn at når man har besøk er det en god mulighet til å oppleve noe nytt selv. Så derfor tok vi båt til en øya Bongoyo som ligger utenfor Dar. Den er ubebodd og en del av naturreservatet ”Dar Es Salaam Marine Reserve”. Da vi kom ut på øya ble vi møtt av ei hvit strand med klart blått vann rundt. Det var skikkelig fint og så er det alltid litt deilig å komme seg ut av den store byen og få ei litta forandring. Emma fikk også oppleve apekatter i den Botaniske Hagen og det harde daladala-livet.
På fredag reiste Emma tilbake til Norge og det kalde været som jeg kjenner jeg savner. Her i Dar er hver dag varm, så da er det litt sånn at hvis det kommer et lite vindkast gleder jeg meg skikkelig over det. Det er nesten litt rart hva man setter pris på og hva man begynner å savne mens man er her. Slik som i dag; vi er på vår fjerde dag uten vann. Ikke så farlig tenker man kanskje, og det er det for så vidt ikke heller. Men så innser man hvor mye mer lettvint ting er hvis man har vann i springen og ikke fordelt utover i 5 forskjellige bøtter og baljer. Vann til å vaske hendene, vann til oppvasken, vann til å koke opp til å børste tennene, vann til å skylle ned i do, vann til å vaske klær og ikke minst vann til å dusje. Men så til tross for at jeg savner å ha vann i springen kjenner jeg at jeg er så innmari takknemlig. Jeg har faktisk mulighet til å kjøpe vann fra en mann i gata. Jeg vet at det alltid kommer til å ordne seg. Jeg vet at når jeg kommer hjem til Norge venter en varm dusj, en vaskemaskin, en oppvaskmaskin og ikke minst rent drikkevann rett fra springen. Jeg er heldig. Jeg har ingenting å klage på til tross for at jeg har vært uten vann i springen i fire dager og ikke aner når vannet kommer tilbake.
Så sannsynligvis må vi leve noen dager til vannløse eller med vann fordelt på fem bøtter og baljer. Og det er ikke til å stikke under stol at det går i african time, men vi har i hvertfall mulighet til å få vann og jeg er så veldig takknemlig for det.
Jula mi i Tanza
HALLO, GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!
Hverdagen i Dar har startet igjen og jeg er klar for et nytt år med nye utfordringer og muligheter. De siste ukene har flydd av gårde og de har vært skikkelig fine! Vi har hatt besøk av Håkon fra Hald som har vært med for å filme OCODE til promotering på Hald. Og etter noen dager reiste vi alle tre sammen til Arusha. Der var vi på infield sammen med alle de andre fra Hald som bor i Øst-Afrika. På infield hadde vi undervisning, teamsamtaler og litt sosialt opplegg. På onsdagen var det en sosial-dag hvor vi reiste til Maji moto, en liten kilde med krystallklart vann som ligger langt ute i ødemarken. På kvelden dro vi inn til sentrum av Arusha for å spise mat på en "Khans" som er bilverksted om dagen og om kvelden er det restaurant. Kyllingen der tror jeg er den beste jeg har smakt i hele mitt liv, eller den var i hvert fall veldig god. Infield var skikkelig fint og det var innmari OK(+++) å møte de andre fra Hald for å dele tanker og opplevelser til nå.
Uken etter infield reiste ni av oss på ACT now til Yale Yale Puna som ligger 2 timer sør for Dar. Der hadde vi leid et stort hus med utsikt utover havet. De som kjørte oss dit kunne ikke forstå hvorfor vi hadde lyst til å tilbringe en uke i et hus som lå så øde og ikke minst at det var uten telefondekning. Men for min del kunne jeg ikke hatt en bedre start på jula og muligheten til å koble ordentli av. I løpet av uka badet vi masse til tross for helt sjukt langgrunt vann på dagtid. Hva mer gjorde vi? Vi spilte volleyball, gikk langs stranda, kjøpte vann i lokal sjappa og spiste masse mat. Vi spilte kortspillet MAO om kveldene og hadde det skikkelig fint. Noe av det fineste med huset var det fine uteområdet med sofaer med skikkelig fin utsikt og det gjorde seg med ei litta bris som kom i ny og ne. Når kvelden kom satt vakten ut parafinlamper og det ble en koselig stemning. En av kveldene lagde vi bål på stranda og grilla pølser og pinnebrød. Alt i alt vil jeg si at uken var vellykket.
Den 23. desember reiste vi tilbake til Dar Es Salaam og Amalie, Constantin og Johannes reiste hjem. Så vi tilbragte lille julaften i Dar og fant en hamburgersjappe hvor vi slo til med både milkshake og hamburger. Planen var også å kjøpe brownies til dessert men vi innså vel alle sammen at det ikke var mulig å få ned. Så vi krysset heller veien og til alles store glede fant vi en butikk med matvarer fra hele verden. Brunost og Pepsi Max var kanskje det mest utrolige vi fant. Men prisene var vel heller så som så.
På julaften reiste Sofie og Serine tilbake til Arusha med buss mens Victoria, Maren, IJ og jeg var hjemme i huset vårt, lagde hjemmelagde kjøttkaker med brun saus til middag og åpnet julegaver vi hadde fått med oss hjemmefra eller fått i posten. Kvelden ble skikkelig koselig til tross for at den var litt annerledes enn hva vi er vant med. Maren og Victoria ble værende hos oss en hel uke så da sjekket vi ut Dar, badet, besøkte Bagamoyo en by som ligger litt nord for Dar, var på lunsj til Mohammed fra OCODE og var på klesmarkeder. På nyttårsaften kom broren til Doreen og hentet oss i nitiden på kvelden og sammen reiste vi til et hotell for å feire med både dans og fyrverkeri på stranda. Det var ganske fint egentlig.
Så nå er juleferien over for i år og jeg har fått tilbringe den med massevis av bra folk, men så er det jo sånn at jeg noen ganger kjenner at jeg savner hjem. Når jeg er her ser jeg hvor stor pris jeg setter på familie og venner i Norge. Hvor heldig jeg er som får ha det så trygt og godt. Og som har så mange folk rundt meg som støtter meg.
Takknemlighet er det jeg sitter igjen med, både for at jeg får være her og for alt som venter på meg hjemme i Norge.
Hverdagen i Dar har startet igjen og jeg er klar for et nytt år med nye utfordringer og muligheter. De siste ukene har flydd av gårde og de har vært skikkelig fine! Vi har hatt besøk av Håkon fra Hald som har vært med for å filme OCODE til promotering på Hald. Og etter noen dager reiste vi alle tre sammen til Arusha. Der var vi på infield sammen med alle de andre fra Hald som bor i Øst-Afrika. På infield hadde vi undervisning, teamsamtaler og litt sosialt opplegg. På onsdagen var det en sosial-dag hvor vi reiste til Maji moto, en liten kilde med krystallklart vann som ligger langt ute i ødemarken. På kvelden dro vi inn til sentrum av Arusha for å spise mat på en "Khans" som er bilverksted om dagen og om kvelden er det restaurant. Kyllingen der tror jeg er den beste jeg har smakt i hele mitt liv, eller den var i hvert fall veldig god. Infield var skikkelig fint og det var innmari OK(+++) å møte de andre fra Hald for å dele tanker og opplevelser til nå.
Uken etter infield reiste ni av oss på ACT now til Yale Yale Puna som ligger 2 timer sør for Dar. Der hadde vi leid et stort hus med utsikt utover havet. De som kjørte oss dit kunne ikke forstå hvorfor vi hadde lyst til å tilbringe en uke i et hus som lå så øde og ikke minst at det var uten telefondekning. Men for min del kunne jeg ikke hatt en bedre start på jula og muligheten til å koble ordentli av. I løpet av uka badet vi masse til tross for helt sjukt langgrunt vann på dagtid. Hva mer gjorde vi? Vi spilte volleyball, gikk langs stranda, kjøpte vann i lokal sjappa og spiste masse mat. Vi spilte kortspillet MAO om kveldene og hadde det skikkelig fint. Noe av det fineste med huset var det fine uteområdet med sofaer med skikkelig fin utsikt og det gjorde seg med ei litta bris som kom i ny og ne. Når kvelden kom satt vakten ut parafinlamper og det ble en koselig stemning. En av kveldene lagde vi bål på stranda og grilla pølser og pinnebrød. Alt i alt vil jeg si at uken var vellykket.
Den 23. desember reiste vi tilbake til Dar Es Salaam og Amalie, Constantin og Johannes reiste hjem. Så vi tilbragte lille julaften i Dar og fant en hamburgersjappe hvor vi slo til med både milkshake og hamburger. Planen var også å kjøpe brownies til dessert men vi innså vel alle sammen at det ikke var mulig å få ned. Så vi krysset heller veien og til alles store glede fant vi en butikk med matvarer fra hele verden. Brunost og Pepsi Max var kanskje det mest utrolige vi fant. Men prisene var vel heller så som så.
På julaften reiste Sofie og Serine tilbake til Arusha med buss mens Victoria, Maren, IJ og jeg var hjemme i huset vårt, lagde hjemmelagde kjøttkaker med brun saus til middag og åpnet julegaver vi hadde fått med oss hjemmefra eller fått i posten. Kvelden ble skikkelig koselig til tross for at den var litt annerledes enn hva vi er vant med. Maren og Victoria ble værende hos oss en hel uke så da sjekket vi ut Dar, badet, besøkte Bagamoyo en by som ligger litt nord for Dar, var på lunsj til Mohammed fra OCODE og var på klesmarkeder. På nyttårsaften kom broren til Doreen og hentet oss i nitiden på kvelden og sammen reiste vi til et hotell for å feire med både dans og fyrverkeri på stranda. Det var ganske fint egentlig.
Så nå er juleferien over for i år og jeg har fått tilbringe den med massevis av bra folk, men så er det jo sånn at jeg noen ganger kjenner at jeg savner hjem. Når jeg er her ser jeg hvor stor pris jeg setter på familie og venner i Norge. Hvor heldig jeg er som får ha det så trygt og godt. Og som har så mange folk rundt meg som støtter meg.
Takknemlighet er det jeg sitter igjen med, både for at jeg får være her og for alt som venter på meg hjemme i Norge.
Sengetøy og pruting
Hei hei halo!
Nå har det gått 11 dager siden sist jeg skrev et innlegg og jeg har opplevd masse nytt og mye av det samme gamle. Jeg gjør fortsatt en god innsats (om jeg får si det selv) på klesvaskfronten, men her en dag møtte jeg nesten veggen; å vaske sengetøyet for hånd. Det var tunge greier og krevde umåtelig store mengder med vann. Men med litt hjelp fra Inger Johanne til å vri opp tror jeg at jeg fikk ut det meste av såpen.
Jeg har også vært med på flere environmental clubs og vil spesielt nevne den gangen Doreen ville ha hele klassen til å trene litt styrke på slutten av timen. Etter inspirasjon fra treningsøktene vi har dratt henne med på. Hele gjengen måtte ta 10 push-ups opp mot veggen eller på gulvet. Det ble mye latter og ganske god stemning. Når jeg snakker om trening, lørdag 5. november feiret vi en måned utenfor Norges grenser med å stå opp klokka 05.00 for å delta på Amref sitt charity-walk. Vi gikk 4,3 km for å støtte opp om trygg fødsel for gravide kvinner. Her i Tanzania dør ca én kvinne i timen på grunn av årsaker relatert til fødsel og graviditet. Det var fint å gå der sammen med massevis av mennesker og ikke minst visepresidenten.
Har du noen gang smakt dafu? En kokosnøtt som ikke er moden. Det har jeg! På vei hjem fra et skolebesøk i forrige uke måtte vi stoppe bilen fordi Arthur (som var på besøk fra Strømmestiftelsens kontor i Uganda) ville ha dafu. Sjåføren stoppet og 3 av 6 hopper ut av bilen. Han skulle ta bilde ved et skilt (trodde vi), men det var ikke bare det. Han skulle også drikke/spise en av sine favoritt ting nemlig dafu. Etter litt ber de meg og IJ komme ut. Vi hopper ut av bilen og får servert en stor dafu på deling siden vi har lært at vi alltid burde dele fordi mengdene er så store. Plutselig kommer den morsomme dafu-selgeren med en dafu til som jeg skulle få som velkomstgave fra Tanzania. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få i meg drikken, og heller ikke hvordan jeg skulle spise all kokosen inni. Dafu altså, ingen hit hos Frida Woie. Men jeg gleder meg på vegne av de andre som elsker dafu! Dafu-love 4 ever!
På fredag hadde vi sosial kveld med de som jobber på OCODE. Først kjørte vi nesten 1,5 time for å komme til en liten lodge utenfor byen. Da vi kom fram satt vi og ventet på bordet vårt mens vi hørte på live-bandet som spilte typiske afrikanske sanger. Når bordet endelig var klart viste det seg å være det som var plassert rett foran bandet og høyttalerne. Jeg tror faktisk jeg aldri har vært på et sted med så høy musikk før. Sosial kveld? Nei, det ble jo litt dans etter hvert og det er jo god stemning. Men snakking under middagen skjedde på ingen måte. Jeg skal innrømme at jeg savner en god norsk middag med rolig musikk i bakgrunn og sosialt fellesskap.
En dag i uken har vi studiedag da prøver vi også å gjøre andre ting enn å bare sitte i leiligheten, så vi har tatt oss en tur til sentrum av Dar Es Salaam for å bli litt bedre kjent med byen vår. Det var varmt, varmt, varmt og så var det fint å se på husene, markedene, og sjøen. Og hallo etter én måned og 10 dager fikk jeg endelig et etterlengtet bad på et hotell som vi for så vidt brukte nesten 2 timer (en daladala i feil retning og en taxi som kjørte feil flere ganger) på å finne. Om det var deilig? Ja, fantastisk! Når temperaturen er oppe i 30 grader hver dag kunne det ikke passet bedre med et lite bad!
På lørdag fikk vi endelig være sosiale på vårt eget morsmål med andre enn hverandre. Det har seg nemlig slik at jeg har en venninne som har en venninne som har tilbrakt 5 dager i Dar Es Salaam, så på lørdag traff vi Tonje og Karina på et kjøpesenter i nærheten av der vi bor. Nå var det endelig vår tur til å være de lokale og vise fram Dar Es Salaam. Etter deres ønske dro vi de med på afrika-marked for å kjøpe ”afrikabukser”, matmarked hvor de fikk seg en gigantisk avokado og for å spise lokalmat på Coco Beach. Vi viste de også hvordan man tar daladala og at det går an å presse fire inn i en liten bajaji selv om en på sitte på fanget. Det ble en skikkelig hyggelig dag og vi satte stor pris på at de ville henge med oss.
Så ja, gurimalla, hvem skulle tro at ukene skulle gå så fort. Dagene for seg selv kan virke lange men når jeg ser tilbake nå er det helt rart å tenke på at jeg snart her vært her i 1,5 mnd. Jeg må innrømme at jeg stadig vekk blir overrasket over meg selv og ting jeg klarer bedre enn forventet. En av de tingene er pruting, jeg er rett og slett ikke så dårlig på pruting. Og jeg har tilegnet meg noen små triks for å få prisen så lav som mulig.
1. Foreslår de en pris vær rask med en mot-pris.
2. Vær seriøs. Det er en fordel med pokerfjes.
3. Ser du etter en rimelig bajajitur stå synlig for flere sjåfører. Er du ikke fornøyd med den ene da snur du deg bare til den andre.
4. Slå på sjarmen (hvis du har).
Er du heldig kan du få prutet ned prisen fra 18 til 12 kroner! 6 kroner fra eller til er det nødvendig lurer du kanskje på? Det handler om et prinsipp og kulturen. Er du hvit skal du ikke måtte betale mer og så må jeg jo innrømme at jeg får litt mestringsfølelse av de 6 kronene.
Så alt i alt har jeg det fint, jeg savner hjem en del og kjenner fortsatt på at det er en smule varmt her.
Nå har det gått 11 dager siden sist jeg skrev et innlegg og jeg har opplevd masse nytt og mye av det samme gamle. Jeg gjør fortsatt en god innsats (om jeg får si det selv) på klesvaskfronten, men her en dag møtte jeg nesten veggen; å vaske sengetøyet for hånd. Det var tunge greier og krevde umåtelig store mengder med vann. Men med litt hjelp fra Inger Johanne til å vri opp tror jeg at jeg fikk ut det meste av såpen.
Jeg har også vært med på flere environmental clubs og vil spesielt nevne den gangen Doreen ville ha hele klassen til å trene litt styrke på slutten av timen. Etter inspirasjon fra treningsøktene vi har dratt henne med på. Hele gjengen måtte ta 10 push-ups opp mot veggen eller på gulvet. Det ble mye latter og ganske god stemning. Når jeg snakker om trening, lørdag 5. november feiret vi en måned utenfor Norges grenser med å stå opp klokka 05.00 for å delta på Amref sitt charity-walk. Vi gikk 4,3 km for å støtte opp om trygg fødsel for gravide kvinner. Her i Tanzania dør ca én kvinne i timen på grunn av årsaker relatert til fødsel og graviditet. Det var fint å gå der sammen med massevis av mennesker og ikke minst visepresidenten.
Har du noen gang smakt dafu? En kokosnøtt som ikke er moden. Det har jeg! På vei hjem fra et skolebesøk i forrige uke måtte vi stoppe bilen fordi Arthur (som var på besøk fra Strømmestiftelsens kontor i Uganda) ville ha dafu. Sjåføren stoppet og 3 av 6 hopper ut av bilen. Han skulle ta bilde ved et skilt (trodde vi), men det var ikke bare det. Han skulle også drikke/spise en av sine favoritt ting nemlig dafu. Etter litt ber de meg og IJ komme ut. Vi hopper ut av bilen og får servert en stor dafu på deling siden vi har lært at vi alltid burde dele fordi mengdene er så store. Plutselig kommer den morsomme dafu-selgeren med en dafu til som jeg skulle få som velkomstgave fra Tanzania. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få i meg drikken, og heller ikke hvordan jeg skulle spise all kokosen inni. Dafu altså, ingen hit hos Frida Woie. Men jeg gleder meg på vegne av de andre som elsker dafu! Dafu-love 4 ever!
På fredag hadde vi sosial kveld med de som jobber på OCODE. Først kjørte vi nesten 1,5 time for å komme til en liten lodge utenfor byen. Da vi kom fram satt vi og ventet på bordet vårt mens vi hørte på live-bandet som spilte typiske afrikanske sanger. Når bordet endelig var klart viste det seg å være det som var plassert rett foran bandet og høyttalerne. Jeg tror faktisk jeg aldri har vært på et sted med så høy musikk før. Sosial kveld? Nei, det ble jo litt dans etter hvert og det er jo god stemning. Men snakking under middagen skjedde på ingen måte. Jeg skal innrømme at jeg savner en god norsk middag med rolig musikk i bakgrunn og sosialt fellesskap.
En dag i uken har vi studiedag da prøver vi også å gjøre andre ting enn å bare sitte i leiligheten, så vi har tatt oss en tur til sentrum av Dar Es Salaam for å bli litt bedre kjent med byen vår. Det var varmt, varmt, varmt og så var det fint å se på husene, markedene, og sjøen. Og hallo etter én måned og 10 dager fikk jeg endelig et etterlengtet bad på et hotell som vi for så vidt brukte nesten 2 timer (en daladala i feil retning og en taxi som kjørte feil flere ganger) på å finne. Om det var deilig? Ja, fantastisk! Når temperaturen er oppe i 30 grader hver dag kunne det ikke passet bedre med et lite bad!
På lørdag fikk vi endelig være sosiale på vårt eget morsmål med andre enn hverandre. Det har seg nemlig slik at jeg har en venninne som har en venninne som har tilbrakt 5 dager i Dar Es Salaam, så på lørdag traff vi Tonje og Karina på et kjøpesenter i nærheten av der vi bor. Nå var det endelig vår tur til å være de lokale og vise fram Dar Es Salaam. Etter deres ønske dro vi de med på afrika-marked for å kjøpe ”afrikabukser”, matmarked hvor de fikk seg en gigantisk avokado og for å spise lokalmat på Coco Beach. Vi viste de også hvordan man tar daladala og at det går an å presse fire inn i en liten bajaji selv om en på sitte på fanget. Det ble en skikkelig hyggelig dag og vi satte stor pris på at de ville henge med oss.
Så ja, gurimalla, hvem skulle tro at ukene skulle gå så fort. Dagene for seg selv kan virke lange men når jeg ser tilbake nå er det helt rart å tenke på at jeg snart her vært her i 1,5 mnd. Jeg må innrømme at jeg stadig vekk blir overrasket over meg selv og ting jeg klarer bedre enn forventet. En av de tingene er pruting, jeg er rett og slett ikke så dårlig på pruting. Og jeg har tilegnet meg noen små triks for å få prisen så lav som mulig.
1. Foreslår de en pris vær rask med en mot-pris.
2. Vær seriøs. Det er en fordel med pokerfjes.
3. Ser du etter en rimelig bajajitur stå synlig for flere sjåfører. Er du ikke fornøyd med den ene da snur du deg bare til den andre.
4. Slå på sjarmen (hvis du har).
Er du heldig kan du få prutet ned prisen fra 18 til 12 kroner! 6 kroner fra eller til er det nødvendig lurer du kanskje på? Det handler om et prinsipp og kulturen. Er du hvit skal du ikke måtte betale mer og så må jeg jo innrømme at jeg får litt mestringsfølelse av de 6 kronene.
Så alt i alt har jeg det fint, jeg savner hjem en del og kjenner fortsatt på at det er en smule varmt her.
Livet i Dar og ny leilighet
01.11.16
Dagene i Dar går framover og det blir bare varmere og varmere.
Nå har vi bodd en uke i den nye leiligheten vår og vi begynner å finne oss til rette. Her har vi både hull i bakken til do og farget lys i taket, så vi har ikke noe å klage på. Siden sist har vi blant annet fanget en kakkerlakk, kjørt både bajaj og daladala alene og vært på foreldremøte på en lørdag morgen klokka ni.
I forrige uke startet vi opp med swahiliklasse. Læreren vår er en mann som har god tålmodighet og tar godt vare på oss. Som for eksempel da han tok oss med i kirken på søndag. Vi prøve å forklare at neste gang kan vi klare å ta en daladala dit på egen hånd. Da svarte han at det skulle ikke skje, han skulle følge oss minst to ganger. Vi vet det er veldig godt ment fra han så vi henger oss på. Han har også tatt oss med på marked så vi kan øve swahili med de som selger ting der. Noen ganger tror jeg han har i overkant god tro på at vi skal lære oss språket lynraskt. Vi derimot er mer skeptiske men i følge de fleste tanzanianere er swahili så utrolig enkelt å lære seg så da er det jo ikke noe problem.
Vår første Daladalatur var jo også noe for seg selv. Vi har tatt den samme ruta med daladala omtrent 5 ganger så jeg kan vel si vi har ganske god greie på hvilken buss vi skal ta og hvor vi skal av. Swahililæreren sendte oss av gårde etter kirken og vi satte oss godt til rette på de bakerste setene i bussen (sett deg aldri på de bakerste setene sier jeg bare da ber du om trøbbel når du skal av). Det kom flere og flere på bussen og da vi så vårt tegn til at vi skulle gå av (en fotballbane i nærheten) hadde jeg ikke sjans til å skjønne hvordan vi skulle komme oss av når det var fullt av damer i midtgangen. Plutselig snur alle seg, ser på oss og sier ”mzungo, youre going off!”. Så hele bussen hadde fått med seg at mzungoene skulle av på Vatican. Vi skviste oss fram mellom de formfulle kvinnene, fikk betalt konduktøren og hoppet ut av bussen akkurat i tide før daladalaen humpet videre. Er det noe jeg savner så er det å være selvstendig og ikke avhengig at noen skal fortelle konduktøren hvor vi skal av eller hvilken buss vi skal ta. Men det kommer forhåpentligvis med tiden.
Foreldremøtet som var på lørdag klokka 09.00 (09.45 afrikansk tid) ble holdt utendørs med minst 400 mødre og fedre. Jeg kjenner jeg blir fascinert over hvordan de klarer å 1. Sitte stille på noen tynne planker i fire timer. 2. Snakke foran så mange uten mikrofon. 3. Være konsentrerte (eller i hvertfall late som at de er konsentrerte). Det var fint å være tilstede men problemet er at jeg ikke forstår noen ting. Men når ordet mzungo kommer og alle begynner å le skjønner jeg at det må handle om meg og Inger Johanne siden vi var de eneste to hvite der.
Andre ting jeg har opplevd den siste uken er at vi har hatt strømbrudd, fått strømmen tilbake, strømbrudd, fått strømmen tilbake, strømbrudd osv. Jeg har vasket klær for hånd og lært hvordan vi skal lage chapati hjemme. Jeg har også nesten giftet bort Inger Johanne til en fyr som jobber i nabolaget og prutet meg ned fra 18 norske kroner til 14 kroner for en bajaj tur!!!
Nå ser jeg fram til enda flere varme dager her i Dar Es Salaam og forhåpentligvis får vi strøm så vi kan få litt kald luft i leiligheten vår.
Peace out from Dar!
Følg med på instagram hvis du vil se mer av hverdagen min i Dar: @tanzafrida
Nå har vi bodd en uke i den nye leiligheten vår og vi begynner å finne oss til rette. Her har vi både hull i bakken til do og farget lys i taket, så vi har ikke noe å klage på. Siden sist har vi blant annet fanget en kakkerlakk, kjørt både bajaj og daladala alene og vært på foreldremøte på en lørdag morgen klokka ni.
I forrige uke startet vi opp med swahiliklasse. Læreren vår er en mann som har god tålmodighet og tar godt vare på oss. Som for eksempel da han tok oss med i kirken på søndag. Vi prøve å forklare at neste gang kan vi klare å ta en daladala dit på egen hånd. Da svarte han at det skulle ikke skje, han skulle følge oss minst to ganger. Vi vet det er veldig godt ment fra han så vi henger oss på. Han har også tatt oss med på marked så vi kan øve swahili med de som selger ting der. Noen ganger tror jeg han har i overkant god tro på at vi skal lære oss språket lynraskt. Vi derimot er mer skeptiske men i følge de fleste tanzanianere er swahili så utrolig enkelt å lære seg så da er det jo ikke noe problem.
Vår første Daladalatur var jo også noe for seg selv. Vi har tatt den samme ruta med daladala omtrent 5 ganger så jeg kan vel si vi har ganske god greie på hvilken buss vi skal ta og hvor vi skal av. Swahililæreren sendte oss av gårde etter kirken og vi satte oss godt til rette på de bakerste setene i bussen (sett deg aldri på de bakerste setene sier jeg bare da ber du om trøbbel når du skal av). Det kom flere og flere på bussen og da vi så vårt tegn til at vi skulle gå av (en fotballbane i nærheten) hadde jeg ikke sjans til å skjønne hvordan vi skulle komme oss av når det var fullt av damer i midtgangen. Plutselig snur alle seg, ser på oss og sier ”mzungo, youre going off!”. Så hele bussen hadde fått med seg at mzungoene skulle av på Vatican. Vi skviste oss fram mellom de formfulle kvinnene, fikk betalt konduktøren og hoppet ut av bussen akkurat i tide før daladalaen humpet videre. Er det noe jeg savner så er det å være selvstendig og ikke avhengig at noen skal fortelle konduktøren hvor vi skal av eller hvilken buss vi skal ta. Men det kommer forhåpentligvis med tiden.
Foreldremøtet som var på lørdag klokka 09.00 (09.45 afrikansk tid) ble holdt utendørs med minst 400 mødre og fedre. Jeg kjenner jeg blir fascinert over hvordan de klarer å 1. Sitte stille på noen tynne planker i fire timer. 2. Snakke foran så mange uten mikrofon. 3. Være konsentrerte (eller i hvertfall late som at de er konsentrerte). Det var fint å være tilstede men problemet er at jeg ikke forstår noen ting. Men når ordet mzungo kommer og alle begynner å le skjønner jeg at det må handle om meg og Inger Johanne siden vi var de eneste to hvite der.
Andre ting jeg har opplevd den siste uken er at vi har hatt strømbrudd, fått strømmen tilbake, strømbrudd, fått strømmen tilbake, strømbrudd osv. Jeg har vasket klær for hånd og lært hvordan vi skal lage chapati hjemme. Jeg har også nesten giftet bort Inger Johanne til en fyr som jobber i nabolaget og prutet meg ned fra 18 norske kroner til 14 kroner for en bajaj tur!!!
Nå ser jeg fram til enda flere varme dager her i Dar Es Salaam og forhåpentligvis får vi strøm så vi kan få litt kald luft i leiligheten vår.
Peace out from Dar!
Følg med på instagram hvis du vil se mer av hverdagen min i Dar: @tanzafrida
Nå har jeg snart vært i Tanzania i 3 uker uker og jeg har opplevd helt sjukt mye allerede. De to første ukene har vi bodd hjemme hos Nyakhia fra kontoret. Dagene har bestått av at sjåføren vår har hentet oss og kjørt oss til jobb. Vi har kommet hjem på kvelden og stort sett vært i senga vår og sett på TV-serie og lest pensum fra det blir mørkt klokka 18.00 til vi legger oss i 22-tiden.
Vi har fått oppleve så mye forskjellig allerede og de på OCODE er veldig inkluderende og snille mot oss. Vi har blant annet blitt bedre kjent med transportmidlene ”bajaj” og ”daladala”. Og vi har vært med på både mikrofinansgrupper i ulike landsbydeler og en environment club på en barneskole. Vi har fått oppleve å være skikkelige turister på en strand i Kigamboni og å stå midt i en flokk av unger som vil du skal lære de en engelsk sang. På lørdag fikk vi også være med Nyakhia til søstrene hennes som bor et stykke unna sentrum. De er tre søstre som bor sammen i et hus sammen med barna sine og hushjelpene deres. Dar Es Salaam er fantastisk og det er kult hvordan vi både får oppleve storbylivet og bare etter en liten kjøretur får man også se den afrikanske landsbyen.
Siden Dar Es Salaam er en havneby har vi fått massevis av fisk til både lunsj og kvelds. Maten vi spiser er vel det mest lokale av det lokale og jeg er overrasket over at vi ikke er blitt dårligere i magen enn det vi er (bank i bordet). En middag ute kan koste omtrent 5000 tsh som vil si litt under 20 kroner for en halv kylling med chips eller en fisk med ris eller ugali.
Det siste store som har skjedd nå er at vi flyttet for oss selv i går (søndag)! Vi ante ikke hva vi kom til men det viste seg at standarden var god og jeg har for første gang i Dar Es Salaam opplevd at jeg har frøset i løpet av natta pga vifta i taket.
Nå starter et nytt kapittel i Dar Es Salaam og vi skal endelig starte med swahilikurs og bli kjent med markedet i nærheten av der vi bor! Jeg gleder meg til å se om vi klarer å finne fram, forstå og bli forstått av de som bor her.
Vi har fått oppleve så mye forskjellig allerede og de på OCODE er veldig inkluderende og snille mot oss. Vi har blant annet blitt bedre kjent med transportmidlene ”bajaj” og ”daladala”. Og vi har vært med på både mikrofinansgrupper i ulike landsbydeler og en environment club på en barneskole. Vi har fått oppleve å være skikkelige turister på en strand i Kigamboni og å stå midt i en flokk av unger som vil du skal lære de en engelsk sang. På lørdag fikk vi også være med Nyakhia til søstrene hennes som bor et stykke unna sentrum. De er tre søstre som bor sammen i et hus sammen med barna sine og hushjelpene deres. Dar Es Salaam er fantastisk og det er kult hvordan vi både får oppleve storbylivet og bare etter en liten kjøretur får man også se den afrikanske landsbyen.
Siden Dar Es Salaam er en havneby har vi fått massevis av fisk til både lunsj og kvelds. Maten vi spiser er vel det mest lokale av det lokale og jeg er overrasket over at vi ikke er blitt dårligere i magen enn det vi er (bank i bordet). En middag ute kan koste omtrent 5000 tsh som vil si litt under 20 kroner for en halv kylling med chips eller en fisk med ris eller ugali.
Det siste store som har skjedd nå er at vi flyttet for oss selv i går (søndag)! Vi ante ikke hva vi kom til men det viste seg at standarden var god og jeg har for første gang i Dar Es Salaam opplevd at jeg har frøset i løpet av natta pga vifta i taket.
Nå starter et nytt kapittel i Dar Es Salaam og vi skal endelig starte med swahilikurs og bli kjent med markedet i nærheten av der vi bor! Jeg gleder meg til å se om vi klarer å finne fram, forstå og bli forstått av de som bor her.
Hei alle sammen!
Endelig er jeg framme i havnebyen Dar Es Salaam i Tanzania. For 12 dager siden reiste vi en gjeng fra Norge til Kampala i Uganda for å besøke strømmestiftelsen sitt hovedkontor. På fredag tok Inger Johanne (min teampartner) og jeg flyet til Dar Es Salaam via Nairobi i Kenya. På flyplassen møtte tre fra prosjektet oss og de viste oss litt av Dar. De var blant annet skikkelig stolte av den nye broa de har fått. En stor lyssatt bro som vi kjørte over for så kjøre gjennom bommen og betale og snu og kjøre igjennom bommen og betale igjen. De kjørte oss hjem til ei dame på kontoret som heter Nyakiha, som stod og lagde mat til oss sammen med noen andre damer. Vi skal bo her sammen med henne og hushjelpen (kusinen hennes) i to uker før vi overtar et eget hus i en annen bydel.
Vi har fått en liten omvisning i sentrum så om noen lurer på hvor du kan kjøpe billetter til Zanzibar eller hvor den lutherske kirken er vet jeg det så lenge noen kan vise meg til sentrum. Vi har også fått oppleve to helt forskjellige kirker. Den ene var rolig og minnet om den norske kirken mens den andre varte i fire og en halve time og hadde mer av det afrikanske i seg som mye musikk og svar underveis i talen.
Hverdagene har startet og vi har begynt å bli litt kjent med hva OCODE er og gjør. Jeg kjenner fortsatt at vi er i oppstarten og gleder meg veldig til jeg er bedre kjent og tryggere på hva jeg skal gjøre de neste seks månedene.
Dar Es Salaam er vakkert og har mye å by på så jeg gleder meg til fortsettelsen!
Endelig er jeg framme i havnebyen Dar Es Salaam i Tanzania. For 12 dager siden reiste vi en gjeng fra Norge til Kampala i Uganda for å besøke strømmestiftelsen sitt hovedkontor. På fredag tok Inger Johanne (min teampartner) og jeg flyet til Dar Es Salaam via Nairobi i Kenya. På flyplassen møtte tre fra prosjektet oss og de viste oss litt av Dar. De var blant annet skikkelig stolte av den nye broa de har fått. En stor lyssatt bro som vi kjørte over for så kjøre gjennom bommen og betale og snu og kjøre igjennom bommen og betale igjen. De kjørte oss hjem til ei dame på kontoret som heter Nyakiha, som stod og lagde mat til oss sammen med noen andre damer. Vi skal bo her sammen med henne og hushjelpen (kusinen hennes) i to uker før vi overtar et eget hus i en annen bydel.
Vi har fått en liten omvisning i sentrum så om noen lurer på hvor du kan kjøpe billetter til Zanzibar eller hvor den lutherske kirken er vet jeg det så lenge noen kan vise meg til sentrum. Vi har også fått oppleve to helt forskjellige kirker. Den ene var rolig og minnet om den norske kirken mens den andre varte i fire og en halve time og hadde mer av det afrikanske i seg som mye musikk og svar underveis i talen.
Hverdagene har startet og vi har begynt å bli litt kjent med hva OCODE er og gjør. Jeg kjenner fortsatt at vi er i oppstarten og gleder meg veldig til jeg er bedre kjent og tryggere på hva jeg skal gjøre de neste seks månedene.
Dar Es Salaam er vakkert og har mye å by på så jeg gleder meg til fortsettelsen!
Hei!
Onsdag 5. oktober setter jeg kursen mot Tanzania landet jeg skal tilbringe de neste 6 månedene i. På denne bloggen skal jeg prøve å oppdatere litt om hvordan livet er gjennom bilder og tekst. Jeg og Inger Johanne (til venstre på bildet) skal reiser til Dar Es Salaam som ligger ved kysten i Tanzania for å jobbe for et prosjekt som heter OCODE (Organization for Community Development). Dette er første gang Hald sender elever til OCODE så vi er ikke helt sikre på hva vi skal gjøre og hva vi kan forvente. Men vi er positive og håper på et helt halvt år med mange spennende opplevelser vi kan ta med oss videre. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre og hvis du har lyst til at jeg skal bli en enda større del av hverdagen din kan du legge til tanzafrida på instagram. Der kommer jeg til å oppdatere jevnlig med bilder og kanskje noen videosnutter. Nå skal jeg nyte de siste dagene hjemme og sette pris på den varme dusjen før Chapati og mye sol blir en del av hverdagen min. |
Her er team OCODE samlet. Asnat og Mercy skal være i Norge i hvert sitt team og jobbe her mens vi reiser ned til deres organisasjon og jobber der.
Fra venstre; Inger Johanne, Mercy, meg og Asnat. (Doto, Astrid, Upedno og Ella) |